En gang på 70-tallet fantes det en gruppe folk som kallte seg "Arbeidernes kommunistparti (marxist-lenistene)", bedre kjent som AKP(m-l). Partiet finnes fremdeles, bare ikke fullt så fremtredne i media i dag som de var på 70-tallet sett bort i fra Klassekampen.
Det AKP var mest kjent for i sine storhetsdager var det ville innføre kommunismen i Norge med våpen for å skape en fredelig verden, for som alle vet så er kapitalismen hovedgrunnen til ufred her på jord, eller det var det de påsto. Siden dette var en gjeng med vanligvis godt utdannede folk fra familier med litt mer penger enn gjennomsnittlig så innså de selvsagt at det var litt rart at de var med i parti som hadde arbeidere i navnet sitt. Så hvordan å løse et slikt problem? Vel man kaster sitt gode studentliv over ende og begynner i en dårlig betalt drittjobb, og kjent som å proletarisere seg. Hva slags jobber fant man innenfor de kriteriene der? Man hadde vaskejobber, Bosstømmer, samlebåndsarbeid og annet der man måtte gjøre slitsomme reperende oppgaver dag ut og dag inn uten noe håp om å få unslippe.
Denne sommeren har det vært min tur å proletarisere seg. Ikke på grunn av noe ideologisk vissvass, snarere var grunnen at jeg hadde en meget slunken haug med penger. Og som kjent så er penger nøkkelen til alt som er gøy i livet og jeg liker å ha det gøy i livet. Det jeg fant meg var en lagerjobb alt for langt unna der jeg bor som startet 4 timer før jeg vanligvis står opp. Det vil si at jeg måtte stå opp nesten seks timer før jeg vanligvis står opp. Kort oppsummert, det sugde!
Ting som gjorde at det sugde.
1. Som nevnt tidligere, jeg begynnte alt for tidlig. Jeg jobber mye heller natt enn å måtte stå opp så tidlig.
2. Arbeidet var alt for repeterende, jeg kan seriøst ikke forstå hvordan noen kan jobbe på en slik plass i nærmere 40 år.
3. Teknologien har inntatt lagerne og det er ikke en bra ting. I de gode gamle dager (omtrent et år siden) så hadde man lister som man tok med seg når man skulle finne fram varene og sende de til butikkene. Nå til dags har man et stemmestyrt automatiset system der man snakker med en kvinnelig sunnmøring, damen høres serist digg ut, men fortsatt så det en datamaskin man snakker med. Problemet er at siden dette er en datamskin så har den til tider veldig store problemer med å skjønne hva man sier. Det jeg har hatt størst problemer med er å få den til å forstå når jeg sier tallene 2 og åtte, disse talllene sier jeg omtrent 500 ganger om dagen så det kan bli en smule irriterende den 146. gangen jeg på repetere meg selv. Det har til tider gått hardt ut over uskyldige pakker med vaskepulver. Det som gjør det verre er at den oppfatter til tider alle andre lyder i rommet som et av de tallene bortsett fra meg selv som sier det. Ting som den har oppfattet som to: Slippe en vare hardt ned, et skvik fra et hjul, et grynt fra meg som løfter noe tungt, en dør som åpner og diverse andre tilfeldige lyder.
Om det har vært noen fordeler med jobben? Joda, masse gratis sjokolade, antydning til muskler og gleden ved å vite at jeg ikke har jobbet i kassen på en eller annen teit matbutikk.
Poenget er uansett at AKPere må seriøst være totalt skrudd i hodet sitt.